Hvor og hvordan skal vi leve i fremtiden for å være miljøvennlig? Det er en tendens til å velge mellom by og bygd. Hverken eksisterende byer eller forestilte økolandsbyer er bærekraftig bosetting, mener forsker, som skrev sin PhD om byutvikling, planlegging og motvekst på marxistisk grunnlag. Vi bør ta i betraktning rom, livsstil og valgfrihet når vi diskuterer dette temaet.
Af Jin Xue
Nedskalering - forutsetning for bærekraftig utvikling
Både internasjonal, nasjonalt og lokalt har det vært en dominerende diskurs om grønn vekst og øko-modernisme som veien mot den grønne omstillingen. Kjernen i denne diskursen er å frakoble økonomisk vekst fra negative miljøvirkninger ved å bruke teknologi. Ulike teknologier skal bidra til mer effektiv bruk av ressurser, mindre forurensing og erstatning av fossilt brensel med fornybare energi. Grønn vekst representerer en tro på at økonomisk vekst og en økende materiell livsstandard kan være forenlig med miljømessig bærekraft. Tilhengere av den internasjonale motvekstbevegelsen har derimot påpekt at teknologi alene ikke kan nå klimamål og sikre en langsiktig bærekraftig utvikling. Kritikere beskriver grønn vekst strategien som “å løpe i motsatt vei i en rulletrapp”, noe som antyder at miljøgevinster av en økende øko-effektivitet blir motvirket, om ikke fullstendig, av økonomisk vekst. Derfor er kjernen til motvekst nedskalering av produksjon og konsum, altså reduksjon i BNP. Dette er forutsetningen for bærekraftig utvikling som jeg slutter meg til, og det danner utgangspunktet for diskusjonen om bærekraftig bosetting i denne artikkelen. Temaer som er relevante for min faglige bakgrunn som planlegger er bolig, mobilitet, arealbruk og infrastruktur. En bærekraftig bosetting i henhold til motvekst innebærer mindre arealbruk, boligareal, infrastruktur og reiseomfang i tillegg til økende øko-effektivitet i disse feltene. Med andre ord bør en bærekraftig bosetting bidra til å nedskalere forbruk i areal, bolig, mobilitet og infrastruktur.
By som et problem, men ikke en løsning?
For å oppnå et samfunn basert på motvekstparadigmet er lokalisering en bredt akseptert strategi som er fremmet av kjente motvekstforskere og -aktivister f.eks. den franske filosofen Serge Latouche. Det finnes teoretiske argumenter for lokalisme som en motvekststrategi. Latouche argumenterer med fordeler av lokalisme i sin bok Farewell to Growth som ble utgitt i 2009:
“Mindre transport, gjennomsiktig produksjonslinjer, oppmuntrende bærekraftig produksjon og forbruk, redusering av avhengighet av kapitalstrømmer og multinasjonale, og større sikkerhet i all forstander av verden”.
I tillegg er selvforsyning av ressurser, bioregionalisme, lokal øko-sirkulering og et harmonisk forhold mellom mennesker og natur fremmet som strategier mot motvekst. Disse strategiene henger sammen med lokalismen.
I denne sammenhengen er byer ansett som et problem og en bidragsyter til miljøkrisen. Byer er avhengige av eksterne ressurser for å overleve, og livsstilen til byfolk representerer ofte høyt forbruk. Dessuten har byer vært en sentral drivkraft for global kapitalisme og økonomisk vekst. Kritikkene har vært skeptiske til byer som en løsning på den globale miljø- og klimakrisen, spesielt iblant tilhengere til motvekst. I stedet for å omstille byer mot bærekraftig utvikling har motvekst-tilhengere forsøkt å finne løsninger utenfor byer med f.eks. økolandsbyer som en ideell form for bosetting. Økolandsbyer er preget av desentraliserte, småskala bosetting som anses egnet til å realisere lokalisering, selvforsyning og harmoni mellom mennesker og natur.
Lavere fotavtrykk er ikke sikret gjennom økolandsbyer
Visjonen om at økolandsbyer er en bærekraftig bosetting har ikke tatt hensyn til sosiale og økonomiske sammenhenger som i tillegg til romlige mekanismer har en stor betydning for folks livsstil og atferd, og dermed miljøvirkning. Å bo i en økolandsby betyr ikke at landsbyboere nødvendigvis utfører aktiviteter lokalt. Et eksempel er hvordan reiseatferd knyttet til pendling er påvirket av ulike romlige, sosiale og økonomiske mekanismer. I et samfunn hvor arbeid er høyt spesialisert og jobbmarked er globalisert, er det ikke alltid slik at folk kan finne en egnet jobb i det nærmeste lokale området. Studier viser at det gjelder spesielt folk som har høy utdanning og har spesialisert kompetanse. Lokalisering av arbeidsplasser for å begrense pendling er ikke realistisk, med mindre friheten til å velge jobb i en stor grad er begrenset.
Det er også utfordringer knyttet til lokalisering av en rekke andre funksjoner og tjenester i et moderne samfunn, som høyere utdanning, sykehus, kulturelle institutter, offentlig tjenester, osv. Driften av disse samfunnsfunksjonene trenger et tilstrekkelig befolkningsgrunnlag, og desentralisering av disse funksjonene til små steder som en landsby er hverken økonomisk effektiv eller miljøvennlig. Hvis en landsbyboer har behov for å reise for å oppsøke disse tjenestene, fører det til lengre reiseavstand siden bebyggelse er spredt.
Konsekvensene for arealbruk bør også tas i betraktning når det gjelder å vurdere hvorvidt økolandsbyer er bærekraftige. Sammenlignet med tett bebyggelse resulterer desentralisert og spredt bebyggelse i mer ustrakt arealbruk. Det øker også behovet for bygging av veier og andre infrastrukturer, noe som fører til lavere brukseffektivitet.
Ideen om selvforsyning som et prinsipp for økolandsbyer er også vanskelig å oppnå, ettersom muligheten for å være selvforsynt er begrenset av klimatiske forhold, geografi og natur.
Det å bo i en landsby er på ingen måte noen garanti for en bærekraftig utvikling, i hvert fall ikke hvis en beholder en moderne livsstil som til dels er formet av den kapitalistiske økonomiske strukturen. Tvers imot, som antydet ovenfor, kan det å bo i en landsby være mer miljøskadelig enn å bo i en tettbygd by. Det er avhengig av livsstil og sosiale, kulturelle og økonomiske sammenhenger.
Transformasjonsparadoks
Et annet poeng som utfordrer økolandsbyer som en visjon for bærekraftig bosetting er knyttet til det såkalte “transformasjonsparadokset”. Som påpekt av Pasi Heikkurinen i artikkelen Degrowth: A metamorphosis in being som ble publisert i tidsskriftet Environment and planning E: Nature and space i 2019, krever enhver menneskelig-initiert transformativ handling materie og energi. Jo mer transformative handlinger, jo mer materie energi kreves. Transformative handlinger som fører til massiv bruk av ressurser og energi vil motsi bærekraftig utvikling som sikter mot å minimere materie-energi gjennomstrømming av menneskelig samfunnet. Heikkurinen utdyper videre, ved å skille gode og dårlige transformative handlinger. Dårlige transformative handlinger som går på bekostning av or miljøet, er noe som den grønne omstillingen bør unngås. Det å desentralisere dagens urbane befolking til landsbygder vil bygge ned store naturområder og jordbruksarealer for å få nok areal til boliger, bygninger og infrastruktur. Siden over halvparten av den globale befolkningen bor i byer i dag, er det mer realistisk og effektivt å finne løsning i byene uten massiv ombygging. Det haster å legge om de eksisterende byene for å senke klimagassutslipp og redusere andre påvirkning på miljøet.
Valgfrihet
Det som blir fremstilt som et bærekraftige liv på landsbygda baserer seg på et premiss om en sosial og økonomisk struktur, livsstil og verdisett som er annerledes fra det neoliberale kapitalistiske samfunnet vi befinner oss. For å leve et bærekraftig bygdeliv bør en begrense valgfrihet, noe som er i strid med nyliberalisme. Et nyliberalt samfunn er rettet inn mot å utvide valgfrihet. Planlegging spiller en medvirkende rolle, for eksempel ved å forbinde regioner gjennom høyhastighetstog, bidrar planlegging til å øke friheten til å velge arbeidsplass, boligsted, tjenester og destinasjoner for ulike aktiviteter.
Byutvikling i dag spiller en viktig og betydelig rolle i den kapitalistiske akkumuleringen og sirkulasjonen. Det er ingen tvil om at vi bør motvirke denne trenden og til og med begrense valgfrihet for å oppnå bærekraft. Spørsmålene er i hvilken grad valgfrihet bør begrenses, og hvilke trekker av modernitet vi beholder.
Overforbruk bør begrenses og høyere mobilitet bør ikke være et mål for fremtiden. Imidlertid vil vi trolig fortsette med høy utdanning, sikre et helsevesen av høy kvalitet og et rikt kulturliv, og kunne velge jobb og hobby som vi vil. Derfor bør vi finne en romlig utforming av bosetting som både kan gi folk mulighet til å velge fritt innenfor visse begrensinger og er samtidig miljøvennlig. Dessverre lykkes det ikke med hverken den forstilte økolandsbyen, ei heller dagens tettbygde byer. Etter mitt syn gir den førstnevnte altfor lite valgfrihet, og den sistnevnte er ikke miljøvennlig siden det er orientert mot økonomisk vekst og ubegrenset valgfrihet.
By kan være en løsning
Det er mer fornuftig å imøtekomme heller enn å nekte byer som en potensiell bidragsyter til bærekraftig utvikling. En bærekraftig by bør være tett bygd med kort avstand mellom funksjoner og er preget av blandet arealbruk. Nærhet og blandet arealbruk bidrar til å lokalisere aktiviteter, og høy tetthet fører til mindre arealbruk, boligareal og infrastruktur per innbygger. Samtidig tilbyr byer innbyggere en viss grad av frihet til å velge aktiviteter, tjenester og arbeidsplass. Den høye befolkningstettheten gjør det mulig å tilby hyppige kollektivtransport av god kvalitet. Det viktige er å få kunnskap om måter romlige mekanismer påvirker folks atferd på, og planlegge og omstille byer deretter. Byutvikling kan også kombinere de gode prinsippene som ligger til grunn for tenkningen om økolandsbyer, f.eks. lokal øko-sirkulering, og økolandsby kan utgjør en del av en sammenhengende tettbygd by.
I tillegg til de romlige strategiene for å gjøre byutvikling bærekraftig bør bylivsstilen endres for å redusere lyst til og behov for reise, romslig bolig og forbruk mer generelt. For å få til bærekraftig byutvikling bør de nyliberale prinsippene i dagens planlegging erstattes med andre verdier som rettferdighet, velvære og økologisk bærekraft, i stedet for konkurransedyktighet, produktivitet, velstand og vekst.
Selv om byene kan være bærekraftige, er det ikke slik at byer og bygder står imot hverandre. Det utelukker ikke muligheten for folk som foretrekker et bygdeliv å leve på en miljøvennlig måte. Allikevel, på bakgrunn av de ulike omtalte grunnene, mener jeg at det ikke bør være en hovedpolitikk å drive folk til flytte til bygda som en vei mot en mer bærekraftig fremtid. .
Konklusjon
Avslutningsvis et det ikke et enkelt valg mellom by og bygd som den bærekraftige bosettingen. For byer å være bærekraftig må de omstilles romlig samt med endrede livsstil og sosiale og økonomiske strukturer. Derimot for bygder å være bærekraftig må en leve en veldig begrenset livsstil. Derfor er det et spørsmål om hva som er den fremtiden vi ser for oss som et ønsket bærekraftig liv. Dessuten bør vi ta hensyn til realitetene, og velge transformative handlinger som er effektive og samtidig medfører minste ekstra byrder på natur og miljø. Dette betyr å ta til orde for byer, heller enn landsbygder, som en bærekraftig bosetting.
Foto: Nick Karvounis (Unsplash.com)
